Slutten på begynnelsen

Helt i begynnelsen av dette semesteret satte jeg meg opp noen refleksjoner og mål for kurset KOM-103. Disse kom fra tanker om et skribentliv, en hverdag på nett, et læringsperspektiv og et syn på kurset som en utfordring til å lære mangfold og muligheter på nett å kjenne.

WordPress som plattform farges av hverdagslige tema og den type blogging vi alle kjenner, altså den mer personlig motiverte. Men nå har vi faktisk ikke som jeg til en viss grad så for meg brukt andres blogger om moteproblemer og matlaging som stoff for vår refleksjonsblogg. Materialet har vært faglige undersøkelser og aktuelle presentasjoner som tar tak i større problemstillinger og fokusområder for brukere og skapere på nett. Det har rett og slett vært tyngre stoff enn jeg forventet.

I forhold til  min litt happy-go-lucky-innstilling til dette, med nydelige kokebok-blogger og fotoentusiaster med en kvikk replikk i bakhodet når jeg hører ordet “blogge”, så har kurset tatt meg i en annen retning enn jeg trodde. Forventningen om at dette skulle være sjangerlære i blogging, var helt bak mål. Ja, jeg farger refleksjonene med min egen stemme, og jeg har forsåvidt opplevd stort personlig spillerom. Men i forhold til fagstoffet, så har hvertfall jeg behov for å bli tatt seriøst. Og det har nok farget bloggen aller mest.

Det handler ikke om hvor mye som foregår på nett, men hva vi bruker og hvordan vi forholder oss til alt det som i 15 år har foregått på nett. Internett er mer enn WordPress. Jeg forventet ikke den graden av akademisk tyngde i stoffet vi har jobbet med, men at det har hatt såpass tyngde har vært utelukkende positivt for min læring. Med en litt annen ballast enn jeg trodde jeg skulle få, er dette en aktivitet jeg tar med meg videre. I hvilken form, vites ikke enda.

Det er trolig opp til andre å vurdere, men jeg mener jeg har blitt en god blogger. Både fordi jeg kan skrive om nystekte kanelboller og ta lune bilder av dem, men også fordi jeg kan jobbe med  nyhetsbildet, aktualitetsstoff, og artikler om problemstillinger utenfor (men samtidig innenfor) min hverdag. Og som jeg sa i mitt første innlegg:

Ikke minst er dette spennende fordi ingen helt vet hvor fremtiden kommer til å føre den digitale formidlingen. Eller eventuellt vice versa.

Multimedia, nyhetsformidling og fvn.no

Økonomi, teknologi, konkurranse og en variabel brukermasse ute etter et stadig tettere informasjonsbilde gir seg utslag i utforming av og satsing på multimedia hos store aktører og mediebedrifter. Med fokus på engelske medier og mediehus, tar artikkelen Convergence Calls: Multimedia Storytelling at British News Websites, skrevet av Neil Thurman og Ben Lupton tak i dette. Det sies og tar utgangspunkt i at vi lever i

(…) a world of increasing consumer control, niche content and fragmented attention.

Artikkelen er gjort som en undersøkelse blandt toppene hos de største nyhetsprodusentene, og de forteller om sine satsinger og prioriteringer. Og disse sees i sammenheng med nedgang i (papir)avissirkulasjon og TV-publikum. De ønsker å nå ut til disse på deres nye territorium – Internett – og ta tilbake noe av reklame- og annonseinntekter avismediet har tapt.

.. journalists [...] are being encouraged to work in new ways for publications chasing audiences choosing to spend more time online …

Det første større punktet i artikkelen tar ikke utgangspunkt i mottakersiden, men produksjonssiden. Det investeres penger i teknologi, og for mange på vår ende er det viktigste selve nettstedet og tilgjengeligheten av multimediestoffet. Men hva med menneskene som produserer dette? Det forventes at om man ikke har kunnskap innefor arbeidsmetoder hvor man “oversetter” nyheter til multimedieartikler, at man tilegner seg disse og et mer sammensatt arbeidsmiljø. Telegraph Media Group’s digitale redaktør Ed Roussel sier om journalister:

If they’re brilliant writers then let them get on with it, forget about multimedia. But if you need them to do it, you need to persuade them and bring them aboard.

Det forventes at journalister

• kan skrive kjapt, tydelig og presist
• kan stave korrekt og ha utmerket grammatikk
• formulere “snappy” overskrifter
• kan kjapt utpeke en sterk sak

Man er ute etter journalister med sterk produksjonsevne, og det settes høyt om man er en av bedriftens poteter. Samtidig mener redaktører fra The Sun og Guardian at man er eksperter på hvert sitt felt, og man kan ikke forvente av ansatte at de skal ha stålkontroll på alle produksjonskanaler.

For noen er kvalitet annenrangs, og det viktigste er å være først ute med å formidle det mest aktuelle, gjerne gjennom innsendte videoer fra publikum. Andre ser på det som en verdi og investering om man kan produsere innenfor eget mediehus og dermed sikre seg annonseinntekster og etterspurt kvalitet. Det er penger og oppmerksomhet å hente med video, hvis man bruker det bevisst.

[Audiences] are going for lightweight stories that they can share with their friends , som Sky News Steve Bennedik påpeker, og ingen vil føle seg unødig avbrutt før eller midt i en video de ser på, da spesielt ikke av en reklamesnutt på 30 sekunder. Viktig og vanskelig er det også å unngå at videoen kun gjentar det som sies i teksten. Journalister i Guardian skal heller ikke være delaktige i videoen, og Roussel fra Telegraph sier at personligheter vil miste sin status untatt de som virkelig har publikumstekke og -lojalitet, med stor ekspertise og popularitet.

Produsenter av nyhetsstoff må dermed reflektere rundt:

• Skal video komplementere og utfylle tekst, eller supplere?
• Hvilken lengde er optimal på videoklipp og reklamesnutt?
  
• Hva kreves for å produsere dette?
• Hvor skal man plassere video og reklame i video for å fange inn og holde på publikum?

Tallmateriale sier at video satt på siden av en artikkel plukkes opp av 2%, mens en integrert Flash-video som inngang til en tekstartikkel sees av 25-40%.

Viktige faktorer rundt fvn.no multimediebruk på sine nettsider er nok først og fremst tilgang på teknologi, intern kompetanse på multimedier, økonomi og design. Særlig mye egenprodusert materiale har de ikke, men det de har fungerer som selvstendige videosnutter i forlengelsen av en sak uten at denne brukes i sammenheng med videopresentasjonen.

På forsiden ligger det også større saker med stort nedslagsfelt (les: fotball), hvor det er grundig og oversiktelig med tekst og video, som utfyller hverandre godt. Dette er overhodet ikke markert på selve forsiden, og man kan ikke gjenkjenne videoen utenom et noe uklart bilde som blikkfang. Altså er utnyttelsen av videomaterialet hos fvn.no langt fra optimert, og et potensiale går tapt.

En enkel markør på hva som er video vil trekke langt flere inn i artikler og videre fra forsiden, og er nok noe mange savner. Egenprodusert materiale med lokalt innhold vil alltid være relevant, men det må kanskje av økonomiske grunner gjøres en vurdering om kvalitet eller aktualitet er viktigst. fvn.no viser at de kan bruke video og tekst sammen, men det må være lett tilgjengelig både for gjenkjennelse og bruk. Det er også annonseinntekter å tenke på – videoene er korte nok til at de fenger publikum samtidig som fvn.no har integrerte annonser.

Med andre ord er viktige momenter for å være en multimedie-kanal på plass hos fvn.no, mens andre vesentlige som brukervennlighet mangler.

Hva er en god multimediepresentasjon?

En god multimediepresentasjon skal lede, gi valgmuligheter, skape helhetlige inntrykk, appellere til flere sanser, være degraderbar og innebære en viss realisme. Hvertfall i følge Anders Fagerjord i boken Web-Medier.

I forbindelse med minnemarkeringen av Kielland-katastrofen for 30 år siden, har Bergens Tidene laget en multimediepresentasjon av både bakgrunnsstoff og intervjuer med pårørende. I forlengelse av denne og pensum, skal jeg begrunne hva jeg anser for å være en god multimediepresentasjon.

Fra bt.no 11.04

Når man bruker flere modi i en presentasjon av et stoff, er det mye å holde orden på. Det skal ikke bare være estetisk og ryddig, slik at leseren ikke går seg bort eller mister budskapet i tvetydighetens labyrint, men det skal også være brukervennlig og hensiktsmessig.

Det er ikke nødvendigvis noe poeng i å kjøre en hit av Lady Gaga over en voiceover av David Attenborough – den som hører vil ikke henge med på noen av lydsporene, og i beste fall veksle mellom. Men lyden av Amazonasjungelen i bakgrunnen mens David snakker, kan derimot være svært realistisk, og utvide bildet på tv-skjermen til å innholde mer enn bare det vi ser.

Typografi og bilde gir inntrykk utover det helt basic, og sier noe om ideen bak presentasjonen. Bilder kan lett være tvetydige og bære mange konnotasjoner, så i en presentasjon vil det ofte være hensiktmessig å lede leseren med tekst. Skiftes det mellom subjektaktivitet (øyet til leseren beveger seg) til objektaktivitet (det som avleses beveger seg) er det triks for å skape flyt:

- fra dymanisk til statisk: evt. lese første avsnitt av teksten høyt slik at leseren hører og ser ordene samtidig, for så å fortsette på egenhånd.
- fra statisk til dynamisk: innlede eller beskrive en video med tekst
- “cliffhangers”: avslutte bruk av ett modi på et uferdig eller dramatisk punkt, slik at leseren må fortsette inn i et nytt modi for avsluttning.

Så tilbake til saken om Kielland-katastrofen. Videoanimasjonen i 3D av velten er ikke så stor at den lades sent, men er relativt godt tilgjengelig. Videointervjuene lader ikke like lett, og måtte stoppes for å lade flere ganger underveis. Dette gjør lett leseren utolmodig, men ventetiden var ikke lang nok til at presentasjonen ble uinteressant.

Bildene i videoen som visualiserer det intervjuobjektene forteller om, er heller ikke alltid like hensiktsmessig. De beveger seg over skjermen, og fokuspunktet blir av og til helt uinteressante deler av bildet. Plattformen og menneskene er det interessante, ikke tilfeldige bølger eller beina til intervjuobjektene.

Intervjuene introduseres med bilder av pårørende og overlevende som går igjen i videoen, og sitater fra intervjuene presenteres som tekst. Dermed flyter overgangen fra statisk til dynamisk presentasjon bedre. Menyene oppe i venstre hjørne gjør at man heller ikke møter på “blindveier”, og kan alltid hente fram stoff eller avbryte.

NASA har mye informasjon de har interesse av å presentere på en spennende og publikumsvennlig måte. De har lite av type presentasjoner som nevnt over, men spredd utover nettstedet finnes det både video og interaktive 3D-animasjoner, pluss bildeserier og tekst som du selv kan velge å kombinere eller lese separat. Nettstedet inneholder mye stoff, men gjennom kategorisering og mye bilde- og videomateriale blir dette tydeliggjort og tilgjengelig.

En kombinasjon av det gjennomgående og presise bildematerialet til NASA og det estetiske med typografi, design og brukerstyring hos www.bt.no ville med tydelig veiledning av innholdet blitt en god multimediepresentasjon. Det viktigste for en leser er at stoffet er omfattende, spennende, tilgjengelig og forståelig. Derfor må også presentasjonen være hensiktsmessig, og hverken NASA eller bt.no er det på alle punkter. Men presentasjonene gir meg mye mer enn vanlig tekst ville gjort.

Amateur Hour – or just 15 minutes of fame?

Mange av de som studerer kommunikasjons- og mediefag gjør seg nok refleksjoner rundt journalistyrket og den journalistiske delen av utdanningen vår. Selv tenkte jeg i de baner da jeg søkte denne type utdanning. Nå skriver jeg litt som journalist i avisa Un!kum, og blogger i dette faget, Digital Formidling. Nesten to sider av samme sak, men likevel en verden av forskjell.

Faksimile fra The New Yorker, aug. 2006

The New Yorker ved Nicholas Lemann tar i artikkelen Amateur Hour tak i nettopp hvor nære og/eller fjerne disse to sjangrene for publisering ligger fra hverandre. Uten “portvakter”, med fri flyt av bidragsytere og lesere, uten tradisjonelle redaktørers overhengende mål og med en annen nærhet og umiddelbarhet.

Det er naturlig å skrive i en ganske annen stil når man blogger, med mindre man blogger i forhold til en bedrift eller en avis, slik jeg oppfatter det. Temaene er ofte nære og motivert av hverdagslivet, hvis ikke er det oftest ment som et svar på mer etablerte mediekanaler, og utformes deretter. Det sjeldent jeg kommer over blogger som går i direkte forlengelse av en eksiterende mediekanal, med akkurat samme type innhold. Og vil det egentlig være noe poeng i det?

Musikkbloggen i forlengelse av et av Dagbladets områder er et spennende eksempel, som også selv tar opp dette med at frittstående nettsteder opererer som kilder til musikkjournalistikk på (omtrent) lik linje med etablerte kanaler som f.eks. Dagbladet selv. Og her tar journalister pluss folkene bak sider som The Hype Machine og Stereogum tak i blogging vs. journalistikk innen musikk.

Utsagn som (fritt sitert fra Musikkbloggen) ” Tilslutt vil det som skjer med musikkjournalistikken skje med andre felt – ingen redigerer, ingen sjekker fakta, ingen eksperter. Før måtte man vite hva man snakket om, og gjorde man det fikk man jobb” (Tim Barr) kontrasterer med utsagn om verdifulle diskusjoner etter at en bloggside har tatt opp tråden fra en sak i et tradisjonelt medium, og gitt tema en grobunn det ikke fant der. Kommentarene på denne saken tar også opp hvorvidt de profesjonelle journalistene er like gode som bloggerne.

Lemann poengterer at det kan godt finnes reportere på nett, som tar på seg et journalistisk dagsverk frivillig, og poster dette på nett. Og disse vil vel da nødvendigvis  legge seg opp imot språk, stil og tematikk som journalister vanligvis gjør. For skal man oppnå journalistisk integritet på det man skriver, må man jo ha nettopp det. Og er man da en journalist som blogger, eller en blogger som driver med journalistikk?

Vil det være et mål for en blogger å legge seg på denne linjen, når vedkommende med evnene og drivkraften kan finne seg jobb som journalist? Er det uavhengigheten som står så sterk? Og kan man som blogger nå et tilsvarende publikum? Burde det være et mål, og vil dette påvirke selve bloggingen?

Citizen journalists are supposedly inspired amateurs who find out what’s going on in the places where they live and work, and who bring us a fuller, richer picture of the world than we get from familiar news organizations, while sparing us the pomposity and preening that journalists often display. - Nicholas Lemann

Videre sier artikkelen at utviklingen av god journalistikk på nett vil bli gjort av de hender som allerede jobber med dette, altså fulltidsjournalister. “Vanlige folk” med dette som hobby vil ikke kunne oppnå det samme. Journalistikk er og blir noe annet enn blogging, og dette gir seg utslag i hvordan disse evner dekke og følge opp aktuelle hendelser. Journalister har sterkere ressurser, rett og slett, fordi det er jobben deres. Og artikkelen konkluderer med at målet burde være å flytte journalisten på nett, ikke fjerne den derfra.

Skal sosiale medier gjenopplive utdanning?

7. februar skrev Aftenposten om Kristin Halvorsens uttalelse om bruk av sosiale medier i undervisning på ungdomskoletrinnet, under overskriften “Vil ha kulere skole”. Kunnskapsministerens motivasjon til å komme med denne uttalelsen er å sette inn Støtet for å sikre at elever fullfører grunnskolen.

I dag fullfører kun 70 prosent av elevene videregående opplæring. Samtidig viser tall at en av fire som kun har fullført ungdomsskolen havner på uføretrygd.

Aftenposten, 07.02.10.

Kristin Halvorsen vil altså hindre frafall fra skole og arbeidsliv som hun mener starter allerede på ungdomskoletrinnet. Hun mener det vil gjøre ungdom mer motivert til å fortsette med skolegangen hvis undervisningen trekker inn deres arenaer, de områder ungdom har kompetanse på og mestrer. Hun argumenterer for at det å trekke inn kjente uttrykksmåter og daglige temaer i undervisningen vil gjøre den mere aktuell og tiltrekkende.

–Sosiale medier er noe ungdom mestrer godt. Hvorfor ikke bruke det mer i undervisningen. For eksempel ved å bruke blogging og twitring som arena for norskundervisning i tillegg til å skrive stil.

I selve artikkelen er det ingen som tar direkte til motmæle mot kunnskapsministeren, men påpeker at det også er andre elementer som må på plass for å hindre frafall, som egenmelding ved fravær. Mange av argumentene som dukker opp i debatten i forlengelsen av artikkelen tar større avstand fra ideen om sosiale medier i undervisningen, og begrunner det med at “Vi trenger ikke en kulere skole, men en mer disiplinert skole der læring står i sentrum”, og “Hvis det er tendens til slappere holdninger og mer slurv i et samfunn – da må man finne et annet spor, ikke videreutvikle det som har ført til dagens tilstand”.

Det argumenteres også for at dagens elever trenger en annen læring en gårsdagens elever, noe som trolig er mye av tankegangen bak Halvorsens uttalelse.

Sonje Brøndmo sitter midt i smørøyet, som 14-åring på ungdomskoletrinnet, og tar avstand fra Kristin Halvorsens påstander om sosiale medier i undervisningen.

Sonje Brøndmos innlegg hos femten.no

“Det[te] kan jeg vanskelig se på som noe annet enn et desperat forsøk på å
gjøre skolen mer relevant for dagens ungdom.” Brøndmo mener forslaget nok vil møte god respons hos elevene, som får ta med seg fritiden sin inn i skolen, men hun ser ikke helt hvordan dette skal kunne styrke kompetansen og heve kunnskapsnivået i norske skoler.

“Det er greit at skolen bør moderniseres, men å tro at
Twitter, Facebook og blogging er definisjonen på den digitale kompetansen vi trenger, det er rett
og slett feil. “

Hun påpeker videre at dette er medier vi allerede er komfortable med, og at vi ikke trenger undervisning i noe det aller største flertallet har i fingertuppene.

Denne debatten trekker fram både for- og motargumenter jeg kan si meg enig i. Som student opplever jeg jo selv å bruke blogging og digitale nettmedier i undervisningen, som skaper muligheter for helt andre referanserammer og kontekst enn det vanlig boklæring og fremføringer gjør. Nettmediets potensiale i undervisningen tør jeg påstå ikke er på langt nær godt nok utnyttet, uten at jeg har satt meg grundig inn i en ungdomskoleelevs hverdag i 2010.

Men det går en grense mellom sosiale medier og nettmediet. Twitter er som påpekt av medbloggere og nettstedet selv et “kortformat”, hvor man skal uttrykke seg på 140 tegn. Jeg skrev alltid litt i overkant mye i norskundervisningen, og gjør det kanskje enda, men det største flertallet av de i mine klassemiljø sleit med å skrive langt nok. Facebook kan bidra til mye nyttig, kanskje spesielt for elevbedrifter og lignende, og jeg tror Kristin Halvorsen er inne på noe i og med at dette er et nettsted som brukerne selv fyller med innhold.

Nå vil kanskje Halvorsen kaste seg på både Web 2.0 og 3.0, men jeg trekker kunnskapsbyggingen og læreutbyttet av dette i tvil. Mediet er der, men hva med innholdet? Skal sosiale medier fjernes fra konteksten fritid og settes inn i konteksten undervisning, må også innholdet følge etter. Jeg mener kunnskapsministeren tar tak i en absolutt relevant utvikling, som ikke vil sakke ned med det første, men skolen handler om læring, om fokus, om å gjøre en jobb og tilegne seg nye kunnskaper.

Å mestre skole er en utrolig viktig faktor i min livskvalitet, så å sikre den opplevelsen for dagens elever slik at de vil søke den også i arbeidslivet er essensiellt. Mye kan gjøres for å bedre kvaliteten på utdanning, men å tynne ut faginnholdet kan umulig være en av dem.

Interaktivitet – en hverdag eller en livsstil?

Oliver Quiring utga i 2009 artikkelen “What do users associate with interactivity?” som omhandler en studie gjort for å se hva man akademisk og brukermessig mener med begrepet interaktivitet, og sammenligningen av disse resultatene. Nå skal jeg ikke summere opp artikkelen her, men heller ta tak i det jeg har merket meg da jeg leste den.

Før jeg leste artikkelen, ville jeg selv hatt ganske vanskelig for å definere interaktivitet. Et av de poengene som jeg merket meg, er at unge (i Tyskland, München) som er vokst opp med mediabruk er mindre klar over interaktivitet som konsept enn de eldre brukerne er. De som ikke er “oppdratt digitalt” (Quiring:916) derimot, hadde gjort seg flere refleksjoner rundt endringene i mediebildet, med tanke på innhold, bruk og teknologi. De ble introdusert for det som (unge) voksne og har kanskje derfor hatt større behov for å kjenne til konseptet og bakgrunnen for det. Selv om den helt yngre garde får det inn med morsmelken.

Interaktivitet er sosialt?

Min erfaring med lillebror som spiller data sikkert 5 timer om dagen, og med en mor som nettopp og såvidt har oppdaget Facebook, er at lillebror er interaktiv i nesten alle aspekt av hverdagen – både sosialt, innen teknologien han bruker, hvor han utvikler evnene sine, og hvordan han velger hverdagen sin. Uten at han sitter med helt den store bakgrunnskunnskapen. Mens mor har kanskje annen inngangsvinkel – hun kjenner teknologien fra det hun er blitt forklart, konseptet er nødvendig for henne å forstå før hun kan være interaktiv, og det vil være i forlengelse av former for kommunikasjon som allerede eksisterer i hennes verden. Mens for lillebror vil teknologien skape samhandlingen og kommunikasjonen i større grad enn situasjonen. Uten at generasjonen før og etter hjulet kanskje opplevde det særlig annerledes.

Foruten disse ganske typiske eksemplene, synes jeg brukerstyring er et spennende aspekt ved interaktivitet. Før var det leserbrev – nå er det Podcast og påskekrim når du selv ønsker, hvis ikke litt russisk lokalradio skulle friste. Du kan ha Facebook på tysk om du ikke vil glemme ungdomskolekunnskapen helt, og du kan utprøve og finpusse argumenter på ting som engasjerer deg akkurat nå, akkurat her, i debatt-funksjoner hos nettaviser.

Et viktig moment i alt dette, hvor valgmulighetene er så store som båndbredden din, er alt du kan velge bort. Du trenger ikke se hele programmet for å få med deg Rihanna på Skavlan, og du kan betale for å slippe Jonathan fra Spotify. Du kan skreddersy tv-kvelden (som før var et stk. stakato medium), eller du kan få info fra favorittprogrammer/bloggere/nettsider rett på mobilen.

Quiring kaller det “image dimension” (Quiring:915) – den symbolske betydningen av interaktivitet. I takt med at hverdagen nå består av en verden av muligheter, har også vår personlige evne til å styre dette i ønsket retning økt. Som igjen har sammenheng med den kritiske bruker: alt er ikke god fisk, og vi velger selv hva vi putter i suppa.

De eldre er kanskje mer skeptiske til selve konseptet og bruken av interaktive medier som tidstyv, mens de yngre blir stadig flinkere på å bruke tiden sin kristisk på kun det som interesserer dem. Eller?

Hvordan får Paul Chaffey fram det han vil si?

Oppgaven vår denne gang er å ta tak i de fortellertekniske virkemidlene som brukes i en blogg for å oppnå ønsket effekt, og disse inkluderer strukturelle, språklige eller retoriske virkemidler. Jeg tar for meg Paul Chaffeys blogg, som vever seg gjennom et veldig variert temabilde, med utgangspunkt i hans posisjon som leder for Abelia . Hensikten med bloggen oppfatter jeg som å være en slags kunnskapsdatabase.

Innleggene hans handler om det meste av det han interesserer seg for:

Opptatt av globalisering, innovasjon, forskning, miljø, energi, ledelse, politikk, dataspill, rødvin og fotball.

Struktur og design
Innleggene er inndelt i mange kategorier, og Chaffey tar opp både dagsaktuelle ting som faller innenfor hans interessefelt pluss saker han gjerne vil formidle noe om. Slik den på forsiden som handler om hans artikkel En politisk reise, hvor han aktualiserer muligheter for å dykke ned i fullstendige artikler i forskjellige tidsskriftdatabaser på nett. Og slik “går no dagan” – jeg har inntrykk av at det er slik innleggene hans motiveres. Mye av det er samfunnsengasjement og politikk, som igjen reflekterer han som person.

Han har også en lang liste over andre blogger han referer til, som han kategoriserer under forskjellige og tydelige merkelapper. Det er et ganske omfattende spekter, relatert til økonomi, nye medier, venner og andre gode blogger, og ikke minst fotball. Her finnes både lokale, norske og internasjonale blogger og nettsider. Han gir også leserne muligheten til å gå direkte fra hovedsiden til hans sider på blant annet Twitter og Youtube.

Til tross for mye info på lite sted, med mange lenker og valgmuligheter, så er det en relativt oversiktelig blogg. Fremsiden fremstår som ren i stilen, og han bruker ofte ett bilde eller en video per sak, gjerne ikke lengre enn par-tre scrolle-runder. Det visuelle (bildet/video) blir et blikkfang og en intro til hva han skal skrive om, og dermed kan man lett jobbe seg gjennom bloggen. Estetikken er litt personlig og rolig, samtidig som den er gjennomført og tydelig, som sier noe om hva han ønsker å formidle. Han vil kanskje ikke fremstå kun av sin rolle som politisk engasjert og leder for en større organisasjon, men også som en reflekterende privatperson.

Han kunne kanskje ordnet innleggende under mer samlende kategorier, for det kan bli noe uoversiktelig, om enn veldig grundig.

Språk og retorikk
Bloggen er formell men avslappet i språket, og selv om han går inn på mer tekniske saker gjør han stoffet lett tilgjengelig gjennom god kildebruk og personlig språkstil. Det er ingen tvil om at gjennom nettopp dette, forsterket av hans etos, altså posisjon som kunnskapsperson i et engasjert miljø, fremstår bloggen som en pålitelig, frisk og grundig kunnskapskilde. Han legger seg på et mellomnivå, slik at man både kan delta i refleksjonene hans som fagperson selv, eller man kan rett og slett bli introdusert for ny kunnskap og utvikling. Det er tendenser til litt “stammespråk” innimellom, som kunne vært unngått ved å minske bruk av forkortelser eller lenke ut til tilhørende nettsteder.

Bloggen spiller på nysgjerrighet og dagsaktualitet, men Chaffey er heller ikke redd for å komme med egne meninger:

I Hellas vs Tyskland er det derfor viktig for EU at Tyskland vinner.

Konklusjon

Det er en sterk og nyttig blogg, som vil formidle et kunnskapsperspektiv sett fra et organisasjonsstandpunkt i norsk politikk. Den kan være litt i overkant faglig i språkbruk, men rent teknisk er den tilgjengelig og oversiktelig utformet. Og dukker det opp ord i bloggen vi ikke forstår, forsterker det vel bare hans posisjon som kunnskapskilde og dermed hans etos. Dette ligger igjen til grunn for at han logos, hans evne til logikk, kan anses som sterk.